Politikk

Politisk system: Republikk 
Statsoverhode: President Viktor Janukovytsj, siden 25. februar 2010
Regjeringssjef: Statsminister Mykola Azarov, siden 11. mars 2010
Utenriksminister: Kostjantyn Hrysjtsjenko, siden 11. mars 2010
Forrige nasjonale valg: 7. februar 2010 (presidentvalg)
Neste nasjonale valg: Parlamentsvalg høsten 2012.

Innenrikspolitikk
Ukraina har slitt med politiske utfordringer av mange slag helt siden uavhengigheten i 1991. Massive protester mot valgfusk i presidentvalget høsten 2004 framtvang omvalg og utfordreren Viktor Jusjtsjenko kom til makten. Disse begivenhetene er kjent under navnet ”Oransje-revolusjonen”. Forventningene til det nye styret ble ikke innfridd, og konflikt mellom oransjepartnerne Jusjtsjenko og statsminister Julia Tymosjenko førte til en stadig vanskeligere situasjon.

I forbindelse med presidentvalget i januar/februar 2010 har det skjedd en avklaring. Viktor Janukovytsj, Regionspartiets leder og taperen fra valget i 2004, vant over hovedutfordrer Julia Tymosjenko, med 48,95 prosent av stemmene mot 45,47 prosent. 4,36 prosent stemte mot begge kandidater. Valget ble i det store og hele gjennomført på en demokratisk måte. Janukovytsj satte straks i gang med å skaffe seg kontroll over parlamentet ved å trekke noen tidligere oransjerepresentanter til sitt parti. Med flertall i parlamentet bak seg lyktes det Janukovytsj raskt å få kastet Tymosjenko-regjeringen og få utnevnt ny regjering under statsminister Mykola Azarov. Deretter har det lykkes presidenten og Regionspartiet å få kontroll med alle de viktigste maktorganene.

I september 2010 lyktes det til og med å få Konstitusjonsdomstolen til å underkjenne grunnlovsendringene fra oransjerevolusjonen, som etablerte et halvt parlamentarisk system. Heretter gjelder grunnloven av 1996 som innebærer et rent presidentdominert system.

I oktober 2010 ble det holdt lokalvalg hvor Regionspartiet økte sin kontroll med fylkesforsamlinger og kommunestyrer over store deler av landet. I motsetning til presidentvalget ble dette valget av internasjonale observatører kritisert for ikke å ha levd opp til internasjonale standarder.

Lokalvalget i 2010 skjedde også i en atmosfære med press på media- og ytringsfriheten. Dette er en av oransjerevolusjonens store vinninger og rent generelt holder mange nå økt oppsyn med demokratiets stilling i Ukraina.

Problemet er ofte at politikk og korrupte næringsinteresser er innvevd med hverandre, så og si fra det laveste til det høyeste nivå i samfunnet. Det å skaffe seg politisk makt, og holde på den, er derfor også en beskyttelse for ulovlig eller uberettiget berikelse. Det er åpenbart at slike interesser kolliderer med den åpenhet og forutsigbarhet som et vel fungerende demokrati forutsetter.

Men presidentens og Regionspartiets overmakt i politikken har ført til at en rekke nødvendige reformtiltak nå har fått reelt innhold. Det er gjennomført en administrativ reform på sentralt nivå som skal videreføres på regionalt og lokalt. En stor skattereform er gjennomført og en vanskelig reform av pensjonssystemet er påbegynt, likeledes boligsektoren og energisektoren. Skattereformen og pensjonsreformen er vedtatt mot mange protester. Det er åpenbart at president og parti har tapt oppslutning på dette, men reformene er påkrevd, selv om de er upopulære. Det ligger også i finansavtalen med IMF at Ukraina må endre sin kostbare og ineffektive politikk på flere felt, særlig på pensjonsområdet og mht. energisubsidier.

Det nye styret satte tidlig i gang med å gå den forrige regjeringen etter i sømmene og fant snart sterke indikasjoner på økonomisk mislighold og annen ikke-sanksjonert bruk av statens midler. Tymosjenko-regjeringen er helt sikkert ikke den første som har drevet med slikt, men nå er flere tidligere regjeringsmedlemmer og ledende embetsmenn satt under tiltale, og det samme gjelder også Tymosjenko selv. President og regjering bedyrer at dette ikke er politisk motivert, men det er det mange som allikevel tror, også blant Ukrainas internasjonale partnere som EU og USA.

Rettssaken mot tidl. statsminister Tymosjenko startet i juli 2011. Hun er særlig anklaget for overskridelse av embetsfullmaktene da hun egenhendig tillot at statsoljeselskapet Naftogaz Ukrainy inngikk en for Ukraina høyst ugunstig gassavtale med Russland i januar 2009. I hvert fall er det det de nye myndighetene hevder. Tymosjenko har vært innkalt til et utall avhør og er underlagt sterke reiserestriksjoner. Det kan neppe være tvil om at mye av dette ser ut som regelrett politisk plageri. Folk flest ser også på med undring at tidl. innenriksminister Lutsenko, tidl. miljøvernminister Filiptsjuk og tidl. fg. forsvarsminister Ivasjtsjenko sitter i langvarig varetekt for saker som i en ukrainsk sammenheng tydeligvis framstår som ”småtteri”.

Innenrikspolitisk kan man derfor nå si at situasjonen er "hardere" og mange frykter at Ukraina er på glid i mer autoritær retning. Janukovytsj bedyrer at så ikke er tilfelle, at Ukraina også under ham bekjenner seg til europeiske politiske idealer. Mange ukrainere er slitne etter fem års rivninger mellom Jusjtsjenko og Tymosjenko og ser at Janukovytsj sammen med Azarov og resten av et nokså enhetlig team har brakt større stabilitet og politisk/økonomisk orden. På den annen side ser man også at den nye ordenen i enda større grad enn tidligere synes innrettet på å fremme økonomiske særinteresser, skvise konkurrenter og berike seg på fellesskapets bekostning, noe som naturligvis opprører mange.

Janukovytsj gikk til valg på et program for å gjenopprette gode forbindelser til Russland. Dette er populært i Øst- og Sør-Ukraina, og mindre populært i Vest-Ukraina og sentrale distrikter. I en innenrikspolitisk sammenheng dreier det seg bl.a. om russisk språk burde få offisiell status, om overhøyhet til den russiske ortodokse kirke, om felles fortolkning av historien, spesielt den sovjetiske delen av den og 2. verdenskrig. I disse vanskelige spørsmålene balanserer presidenten mellom øst og vest i landet. Han har foreløpig kommet ganske godt ut av det og virker mer nasjonalt samlende enn man i utgangspunktet kunne tro.

Utenrikspolitikk
Ukraina er på grunn av historiske, økonomiske og energipolitiske forhold nært knyttet til og avhengig av Russland. Siden uavhengigheten i 1991 har Ukraina forsøkt å trekke seg vestover. I perioden 2005-2009 kastet man omtrent vrak på relasjonene til Russland, bl.a. ved å erklære medlemskap i NATO som et viktig mål, selv om man visste at dette var som en rød klut på naboen.

President Janukovytsj har på kort tid reparert forholdet til Russland. I offentlig retorikk understrekes balanse i forhold til både Russland, EU og USA. I april 2010 inngikk Janukovytsj en overraskende avtale om forlengelse av Russlands rett til marinebasen i Sevastopol på Krim. Samtidig oppnådde Ukraina en viss rabatt på prisen på gass. Avtalen om Sevastopol ble ratifisert på rekordtid og opphever kravet om nedleggelse av det russiske militære nærværet i Ukraina innen 2017. Den nye baseavtalen gjelder minst til 2042. Gassavtalen med Russland er ikke gunstig. Ukrainerne vil ha den endret, men det motsetter russerne seg.

Janukovytsj har erklært at Ukraina skal stå utenfor militærpolitiske allianser og politikken for å oppnå raskt medlemskap i NATO er nå helt forlatt.

Samtidig fortsetter Ukraina å legge stor vekt på forholdene til vestlige partnere og samarbeider nært med NATO som en viktig partner. Ukraina forhandler med EU om avtaler om assosiering, om dyp frihandel og opphevelse av visumplikten. Ukraina har lovfestet mål om medlemskap i EU. I EU anser man dette som urealistisk, i hvert fall nå og i mange år framover. Ukraina har også USA som en strategisk viktig partner, bl.a. i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Ukraina inngikk i juni 2010 en avtale om frihandel med EFTA-landene.

Ukraina ble i 2008 medlem av Verdens handelsorganisasjon, og har bl.a. med henvisning til dette takket nei til tollunion med Russland.

Ukraina er fra april 2011 formannskapsland i Europarådets ministerkomite og vil neste år overta formannskapet i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa.